Langedrag Naturpark

17. mai 2011 vil stå som en helt spesiell dag for oss på Langedrag. Og kanskje aller mest for Anne - Grete som er dyreansvarlig på gården. For de av dere som ikke kjenner historien om Svea, kan du lese den her. Svea er nemmelig en helt spesiell elg og Anne Grete er hennes to-bente mamma.

Svea er nå to år gammel og lever sammen med de andre elgene i den store elg-gården på 175 mål. Her går hun blant annet sammen med elgoksen Elgvin og i fjor høst kunne vi observere parring og dermed begynte en spennende ventetid. Var hun blitt drektig? Ville hun kunne bære fram en kalv? Og hva ville skje dersom hun kalvet? Ville hun tillate vårt nærvær sammen med henne og kalven når den tid kom? Vi hadde tusen spørsmål og var veldig spente.

Gjennom høsten og vinteren forandret Svea seg. Hun tolererte ikke lenger alle oss andre og det var kun Anne Grete og Sergej som fikk lov til å være sammen med henne. Mot oss andre kunne hun være sur og avvisende. Dette kjenner vi igjen fra vår andre elgku Elgvita da hun var på samme alder som Svea er nå. Men vi hadde håpet at Svea skulle være lettere å håndtere for alle oss som har jobbet med henne gjennom oppveksten, men dette er nok en naturlig og hormonstyrt utvikling som vi bare må akseptere.

Hver gang Anne Grete kommer og roper på henne, kommer hun løpende og kaller med små klynkelyder. Anne Grete kan ta på henne grime og leie henne på tur og hunden Chika er også akseptert av Svea. Båndet mellom disse tre; hund, elg og mennesket er helt unikt og verdt sin egen historie!

De siste dagene har vi fulgt ekstra nøye med og vi hadde observert jurutvikling og andre tegn på at hun virkelig ventet kalv hvert øyeblikk. Hver gang vi guidet eller fôret elgene, fulgte vi ekstra nøye med og 17. mai kom meldingen vi hadde ventet på; Svea hadde kalvet!

Det var Sergej som hadde funnet henne og kalven under morgenfôringen. Og han ringte til Anne Grete med dagens gladmelding. Anne Grete dro rett ned til elg gården for å se. Og nå var det spennende å se om Svea ville tillate henne å komme inn. Sergej mente at hun ikke burde gå inn. Elger kan være særdeles farlige, men Anne Grete kalte på henne og hun kom løpende og klynkende som vanlig. Og Anne Grete besluttet å gå inn. Hun gikk rett bort til kalven, løftet han opp og bar han opp til fôringsplassen. Og Svea fulgte villig med og viste ingen tegn på annet enn trygghet og tillit til at hennes "mamma" kom på bestemor visitt. 

Dette var et sterkt øyeblikk; i elggården lå en liten og våt elgkalv, en nybliven elgmor og en stolt "bestemor". Det var tillit og kjærlighet og sterke bånd som kom til syne denne dagen.

Senere på dagen fikk de andre på gården komme å se. Svea tillot ingen andre å komme inn i gården, men da hun fikk se Chika, klynket hun og viste henne velkomstsignaler. Og Anne Grete lot hunden komme inn. Enda en rørende scene utspant seg; Chika gikk rett bort til kalven og begynte å slikke den lille elgoksen. Og Svea sto ved siden av og slikket og stelte kalven sammen med henne.

For de av dere som ikke jobber med dyr og har naturen og dyrene så tett på, kan kanskje historien virke platt og livløs. For oss som har dette inn på kroppen hver dag og som lar dyrene få en god plass i hjertene våre, så er dette selve meningen med livet! De fleste feiret dagen med bylarm, barnetog og aktiviteter fra morgen til kveld. I elggården hos oss satt en stolt Anne Grete, en hund og to elger - med bare lydene fra fjellet rundt seg og lot Norges nasjonal dag synke inn som en uforglemmelig dag som alltid vil ha en helt spesiell plass i historieboken. Hvem var det som sa "berre en elg..."